Archive for the ‘Psykiatri-kritisk’ Category

Skjerming virker noen ganger mot sin hensikt

31.07.17

13_DSC0043-Edit-2

Espen Gade Rolland (nestleder i Norsk sykepleierforbund) ønsker seg debatt om bruk av skjerming i psykisk helsevern og hvordan den bør foregå. Først av alt vil jeg påpeke at jeg reagerer på at Rolland uttaler seg på generell basis mht til «pasientene som trenger skjerming» og at han prøver å legge ord i munnen på både sin egen yrkesgruppe og en stor del av gruppen psykiatriske pasienter (dvs, de som har det veldig vondt og er sterkt deprimerte), uten å påpeke at hver enkelt pasient har individuelle behov og sine egne ønsker om hvordan behandlingen sin skal foregå. Det ser jeg på som skjult tvang og overtalelsesteknikker basert på en holdning om at pasienten er syk, uten å si noe om at pasientene faktisk har ressurser som kan jobbes med, og på den måten styrke hver enkelt sin selvfølelse.

Jeg har personlig erfaring med å være skjermet og har opplevd det som svært belastende å bli adskilt fra mine medpasienter, faktisk så har jeg opplevd å være skjermet som et inngrep i mitt liv som har ført til at jeg om jeg hadde hatt mulighet til det hadde gjort slutt på livet der inne på skjermet avsnitt, og det er fordi skjermingen har gjort meg så mye mere deprimert enn jeg i utgangspunktet var, før vedtaket om skjerming ble fattet.

Bare den enkle setningen om at tiltaket var av hensyn til de andre pasientene fikk meg til å føle meg som en ikke person som ikke var verdt noe som helst, og jeg lurer på hvordan psykologen som fattet vedtaket kunne mene at skjermingen skulle være til hjelp for meg. Sånn opplevdes det ikke i det hele tatt for meg, i hvert fall.

Mitt ønske var å ha sosial omgang med de andre pasientene, hverken mer eller mindre, noe som ikke ble tatt hensyn til. Jeg ble utsatt for en tvungen straffereaksjon, og jeg var veldig syk.

Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å leve, og har det nå også. De eneste gangene jeg har hatt et ønske om å avslutte livet er mens jeg har vært skjermet fra andre mennesker, som forstår hvor vanskelig man kan ha det, med angst og depresjoner. Jeg opplevde altså skjermingen som så ydmykende, nedverdigende og ødeleggende at jeg ønsket å dø.

Kunnskapsgrunnlaget vi alltid har hatt er at er man trist og lei seg så trenger man sosial omgang med andre mennesker. Jeg mener at når det blir en utfordring på avdelingen så er det praktisk mulig å tilrettelegge for at det skal gå bra. Det er mere tidkrevende, ja, men det er fullt mulig.

Jeg forstår at mange syke mennesker samlet på et sted kan være en kompliserende faktor, men om man involverer alle som er på stedet, så kan det ha en nyttig, sunn og god effekt for fellesskapet og en positiv læringseffekt for alle, inkludert pasientene, ikke minst til å forstå seg selv og sin egen sykdom bedre.

Til sammenligning så er det ingen innen psykisk helsevern som tillater at en pasient isolerer seg i sin egen leilighet, selv om vedkommende ønsker å være i fred, det blir litt feil, således å hevde at noen trenger isolasjon, som jo skjerming er. Det er heller ikke riktig at behandlingspersonellet skal ha monopol på å vise omsorg for pasientene, jeg mener at det er på høy tid at pasientene på en akuttavdeling bør få ta del i ansvaret for hverandre. Vi er jo bare mennesker alle sammen.

I lettpsykiatrien er det bevist at  gruppesamtaler har en positiv og styrkende effekt på hver enkelt pasient, så hvorfor ikke prøve det ut i akuttpsykiatrien også, spør jeg nå?

Tidligere publisert i Dagens Medisin

Bjørn Ingar Pedersen, tidligere psykiatrisk pasient

Hvordan jeg som pasient ser for meg en bedre psykisk helsetjeneste

02.01.17

mann-i-sirkel_bearbeidaMin erfaring med psykiatrisk behandling er beklageligvis at jeg selv har opplevd og sett mange andre som har opplevd å ikke få den hjelpen de ber om når de har bedt om det. I norsk psykiatri er det dessverre slik at man ikke får være delaktig i å ta avgjørelser i forhold til eget liv og helse, fortsatt, og helseministeren har vært veldig tydelig og klar på at pasientens egen innsikt i liv og helse skal bli tatt på alvor, heldigvis, og nå er ballen spilt over til den psykiatriske profesjonen og jeg har noen formeninger om hva som kan gjøres annerledes.

I norsk psykiatri (og for øvrig i all psykiatri) som er en leting etter feil hos andre mennesker, så har veldig mange et stort behov for å markere at det er VI som bestemmer hvor syk eller frisk du er, du måkke komme her og tro at du er noe. Hvis du ikke vil bruke medisinene vi tilbyr så har du manglende sykdomsinnsikt, da er du syk, og vi har ikke tid til å hjelpe deg med å jobbe med det som du synes er vanskelig. Det som plager deg blir borte hvis du tar medisiner. Stol på oss!

Er det virkelig sånn at f.eks. traumer eller angst blir borte som en følge av medisiner? Og hva skjer når man skal slutte? Min erfaring er at de problemene som var årsaken til at man søkte hjelp, kommer tilbake, ofte så øker de også på i styrke, og angsten, ikke minst vender også tilbake, sammen med de vonde drømmene om natten, og tankekaoset, når man trapper ned på medisiner.

Jeg har gått på medisiner mesteparten av tiden siden 1999 og jeg har en paranoid schizofreni-diagnose, MEN jeg har aldri opplevd å bli utredet for den diagnosen på en psykiatrisk institusjon uten å ha stått på medisiner. Og vi vet at medisiner har en sløvende effekt på hjernen, da er det logisk å tenke at resultatet av iq-testen blir i samsvar med at man er sløvet ned av medisiner.

Og vi leser og blir påvirket av tabloidavisene, som forteller oss hvor farlige psykiatriske pasienter er, ja de er ustabile alle som en, har ingen sykdomsinnsikt og kan finne på å drepe deg på åpen gate, så pass på. Når det av og til går galt og en psykisk syk dreper eller legems-beskadiger noen, så har i en stor del av tilfellene gjerningspersonen bedt om hjelp, og blitt avvist av hjelpeapparatet. Hadde noen grepet inn og psykisk helsevern hadde gjort jobben sin, så kunne mange farlige situasjoner vært unngått. Hvis man hadde etterfulgt fortvilede menneskers rop om hjelp. Og jeg tror majoriteten av de som søker hjelp, trenger noen å snakke med, om noe som er vanskelig, trenger gode råd og at noen lytter og forstår.

Jeg ser for meg en psykiatri som tar hensyn til pasientene, som tar tak i menneskers evner, ressurser og muligheter i stedet for å bare se på begrensningene. Og at man går bort fra å se på symptomer og diagnosekriterier som sykdomstegn og heller tenker for at det er et utrykk for et problem, som KAN løses. Og ikke minst at man får støtte på at man kan bli frisk av sin psykiske lidelse, at man ikke er kronisk syk og må regne med å måtte bruke medisiner resten av livet. At ingrediensen er håp, tilfriskning og muligheter og ikke massiv medisinering.

Men det er klart det vil koste penger, men dette er allikevel en bedre samfunnsmessig investering enn at mennesker som har det vanskelig blir sittende fast i en hengemyr og som svingdørspasienter i psykiatrien. Og vi pasienter vet at mange i systemet gjerne vil yte denne hjelpen, men at de ikke får spillerom, på grunn av rutiner og budsjetter. Det er sannelig på tide med et paradigme-skifte i norsk psykiatri hvor man ser et hvert menneske som et unikt individ. Dette er utfordringen fra meg!

Bjørn Ingar Pedersen

Tidligere trykket i Dagens medisin

Sol ute sol inne, historien om Onkel Kjell

20.10.11

Allerede i tenårene begynte Kjell og resten av familien å forstå at han ikke var som alle andre. Han hadde et psykisk problem som hadde ligget latent i ham helt siden fødselen. Det var en genetisk feil. Diagnosen han fikk var schizofreni eller ungdomssløvsinn som det het på den tida.

 Jeg ble aldri ordentlig kjent med Kjell personlig. Kjell’s sykdom var aldri noe samtaleemne i vår familie. Jeg visste at Kjell var syk, det var alt. Når familien var samla på hytta om sommeren så var han også der, på permisjon fra sykehuset. Han tilbrakte mange år av sitt liv på Dikemark psykiatriske sykehus. Kjell var en enstøing som holdt seg mest for seg selv. Han likte å høre på radio og satt ofte oppe om natta og lyttet til musikk.

 Kjell var storrøyker og stadig tørst. Om natten når vi andre sov så var han stadig vekk i kjøleskapet for å hente seg noe å drikke, så når vi sto opp om morgenen så hendte det rett som det var at kjøleskapet var klinisk rent for alt som var flytende. Han drakk det aller meste, og hadde vi øl i huset som måtte vi gjemme den godt eller så hadde han tømt i seg den også.

 Han hadde store nerveproblemer og fikk medisiner mot dette. Jeg kommer aldri til å glemme 50-årsdagen hans. Vi som var hans nærmeste familie tok turen til sykehjemmet hvor han bodde og der var det stelt inn stand til stort kalas med kaker, brus og kaffe til oss. Et par av medpasientene skulle også feire dagen sammen med oss. De ble regnet for å være hans nærmeste venner.

 Feiringen tok en brå og uventa slutt da Kjell ble sinna på meg og han uttalte at han skulle ta meg fordi jeg i hans øyne var en drittsekk. To pleiere måtte trå til og geleide ham inn på rommet for å gi ham sterkere medisiner, som de uttrykte. Jeg visste at Kjell var syk så jeg lot ikke dette gå inn på meg i noen særlig grad, selv om det innerst inne var vondt å høre ham si det han sa.

 Etter mange års psykiatrisk behandling og på hans eldre dager så tok livet til Kjell en ny vending. Han ble ansett for å være frisk nok til å flytte fra sykehjemmet og inn i en omsorgsbolig i Oslo. Han begynte også å jobbe i en verna bedrift. Jeg tror han likte dette godt og at det gjorde ham stolt og jeg husker hvor glad jeg ble på hans vegne da familien fikk høre om dette. Det var han vel fortjent etter mange år med psykiatrisk behandling.

 Kjell var alltid sterkt knyttet til sin mor, altså min bestemor og han besøkte henne så ofte han bare kunne. Det gikk sterkt inn på ham når bestemor døde. Hun var hans store forbilde her i livet og for ham så var det nok ingen som var som mor, og det var høydepunktet i tilværelsen hans når han fikk komme på besøk. Jeg skulle så gjerne bli bedre kjent med Kjell, men slik ble det ikke. Ikke lenge etter bestemors bortgang så døde Kjell og jeg tror han døde av sorg. Et bemerkelsesverdig menneske var borte, og jeg var lei meg.

 Alt i alt så var Kjell’s liv et eksempel på at viljestyrke og håp kan kurere det aller meste og i aller høyeste grad en solskinnshistorie uten sidestykke, selv om jeg tror han i perioder var neddopa og sliten på grunn av det. Han gjorde inntrykk på alle i sin nærhet og han var så ærlig og ekte. Uredd for å skille seg ut var han.

Enklere løsninger

20.10.11

Å bli utsatt for tvang i form av beltelegging er i følge ansatte på de psykiatriske avdelingene av og til nødvendig for å forhindre at den innlagte lider alvorlig helseskade. Ingen tenker på de dokumenterte langtidsskadevirkningene av de forskjellige medisinene og at mange opplever slik behandling som et overgrep.

 Når beltelegging blir nødvendig så har ikke forvernet forut for innleggelsen vært godt nok. Dette skal altså den innlagte straffes for. Hvis den innlagte hadde fått et forsvarlig utført forvern så ville han/hun forholdt seg rolig. Mange, deriblant meg selv har opplevd den første innleggelsen som så skremmende at panikkangst har blitt utløst som en direkte følge av å bli lagt inn mot sin egen vilje. Jeg kjenner ikke mange som synes at slik behandling er noe særlig hyggelig.

 En tvangsinnleggelse kalles så flott for behandling og behandling skal jo forebygge sykdom og ikke forverre tilstanden til den innlagte. Mange opplever å bli overlatt til seg selv på skjermet avsnitt uten at noen bryr seg eller gjør noe for å forhindre at tilværelsen blir så uutholdelig som den ofte gjør. Når man er redd og ikke blir forstått så blir man ofte provosert/sint og i slike tilfeller er ikke veien til beltesenga lang. Å bli hentet vekk fra det vante og trygge hjemme og å bli strippet helt for personlige eiendeler uten forklaring om hvorfor vil jo provosere de aller fleste og mange reagerer jo kraftig når de blir utsatt for slik tvang. Ikke så rart det. Utagering kalles det på fagspråket når man reagerer ved å si ifra. Jeg mener at tvangssituasjoner ofte provoseres fram og at de kunne vært unngått dersom det psykiatriske systemet ikke hadde vært så hardt, umenneskelig og brutalt. Jeg vil oppfordre de som jobber i systemet til å bruke litt mer tid på hver enkelt pasient. Det vil gjøre tilværelsen langt enklere for mange.

 Direkte konfrontasjon av problemet med enkle spørsmål om bakgrunnen til problemet er nok langt mer effektivt og forebyggende. Fagfolk har vel nytte av å vite hvordan tvangsbehandling oppleves. Brukerorganisasjonene og de respektive støttetelefonene deres tar i mot mange henvendelser årlig fra mennesker som ikke tør å ytre sin mening av redsel for mer psykiatrisk straff. Vi må bli tatt på alvor når vi kommer med forslag om enklere løsninger enn hemmelighold av informasjon og hvisking og tisking bak den innlagtes rygg på vaktrommet.

 Hvis det psykiatriske systemet er så genuint opptatt av å hjelpe så er det beste de kan gjøre å ta seg tid til å lytte til de innlagte og prøve å forstå i stedet for å mistenkeliggjøre de vedkommende menneskene. Jeg tror ikke det er så vanskelig å se for seg hvordan en selv ville reagert dersom man ble utsatt for en ufrivillig frihetsberøvelse.

Hva skal man tro?

06.03.11

Er man frisk pågrunn av medisiner ene og alene eller er det pga av egen innsats for å bli bedre? Innsikt i egen sykdom som det snakkes så mye om, er det et resultat av personlig endring forårsaket av at man er samarbeidsvillig når man går i terapi?

Jeg mener at disse spørsmålene har et ganske enkelt svar og det er at ja, mesteparten av jobben har man definitivt gjort selv og at ingen andre enn en selv kan ta på seg æren i et slikt henseende. Ressurssterke mennesker er vi alle og vi kan klare oss helt fint uten inngripen fra psykiatrien.

Det beste ville jo være om psykiatrien omorganiseres til å møte folk på andre arenaer for eksempel i menneskers egne hjem i stedet for på kalde og sterile akuttavdelinger. Det ville vært så mye hyggeligere og det ville spart det norske samfunnet for enorme summer årlig.

Ikke minst så ville en slik behandling gjøre behandlingen mye mer komfortabel for den som i kortere eller lengre perioder er på mottakersiden av sprøytespissen for å bruke David Oaks’ ord som jeg hører hver eneste gang jeg hører på Mind Freedom web radio.

Man skal være sterk for å ikke bli knekt fullstendig sammen når man er innlagt i psykiatrien og degradert til psykiatrisk pasient eller bruker av psykiske helsetjenester. Essensen i ens eget liv bør jo bestå av å kunne ta selvstendige valg og de riktige sådan.

I utgangspunktet så bør man først og fremst bli forespeilet å bli frisk av behandlingen man får, altså bør man få slippe å høre at man må gå på medisiner resten av livet. Slikt bør ikke kalles behandling, men rett og slett kvakksalveri av verste sort.

Dette innlegget kommer på trykk i Søkelyset 31 som kommer ut i april. Utgiver er Landsforeningen We Shall Overcome. For mer info, se http://www.wso.no. Der finnes også innmeldingsskjema for de som ønsker å støtte kampen for en mer human psykiatri og alternativer til tvang.

Rapport fra Kongressen Psykisk Helse 2011

20.01.11

Nok en kongress om psykisk helse ble arrangert i Trondheim 17. – 19. januar 2011. Her ble det snakket mye om hvordan alt skal bli så mye bedre og at kompetanseutvikling for helsepersonell er alfa omega i en slik sammenheng. Knapt et ord ble nevnt om hvordan brukernes liv kan utvikles til det bedre. Her var det tydelig at det eksisterer en oss og dem-mentalitet. I praksis så betyr det at psykiatrisk helsepersonell på en måte blir overmennesker som tar avgjørelser på vegne av pasientene. Sånn vil vi jo ikke ha det. Vi vil være eksperter i eget liv, konsekvent.

I bunn og grunn så skulle vi brukere lært bort noe til de som så flott forteller at de jobber med mennesker og ikke omvendt. Forståelsen av psykisk lidelse er det vi som sitter med nøkkelen til. På kongressen var det kun et fåtall brukerrepresentanter tilstede og jeg har inntrykk at det iherdige arbeidet vi gjør for å endre tankegangen som psykiatrien har blir latterliggjort på slike kongresser. Sånn vil vi heller ikke ha det. Vi vil bli tatt på alvor og behandlet med respekt.

Kompetanseutvikling for helsepersonell er nok noe som er velment men å bruke så mye tid som det har ble gjort på å finne nye metoder til å forstå og definere oss brukere med så lite brukermedvirkning som det var på denne kongressen er å kaste bort tid og å sløse bort masse penger som heller burde brukt til å bygge opp et behandlingstilbud bygd etter våre premisser.

Jeg vil minne dem på at om det ikke hadde vært for oss så hadde ikke disse menneskene hatt verken jobb eller flotte titler å skilte med. For fremtidige seminarer, konferanser og kongresser så ber jeg dem om å gjøre jobben sin som jo er å oppfylle våre ønsker og inkludere oss i enda større grad en til nå. Fortsatt så har ikke vi brukere 100% kontroll over det psykiatriske systemet, men dagen den kommer om ikke lenge.

Under disse dagene i Trondheim så fikk vi som vanlig høre mange flotte og velmenende ord om hvor flott det er å ha en psykisk helsevernlov. Leder Mette Ellingsdalen prøvde i sitt innlegg og under den påfølgende debatten iherdig å få tilhørerne til å forstå hvilken enorm krenkelse det kan være å for eksempel være tvangsinnlagt eller å bli tvangsmedisinert. Behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven ble nevnt og en tilhører tok ordet og mente at det er nødvendig å beholde det i sin eksisterende form.

Den delen av psykisk helsevernloven som kalles behandlingskriteriet lyder omtrent slik: ”Dersom en person får sine utsikter til bedring vesentlig redusert eller sin tilstand forverret uten psykiatrisk behandling så kan personen begjæres innlagt på psykiatrisk avdeling”. Mette sa med klar tale at dette dreier seg om hvem som i utgangspunktet burde ha rett til å definere dette, om det er brukeren selv eller psykiatrien og jeg er 100% enig med Mette i at det er brukeren selv som skal ta den avgjørelsen.

Prating rundt grøten fikk vi oppleve på kloss hold under disse dagene men selve grøten manglet. Det vil si viljen til å sette alle disse flotte ordene ut i praksis. For å bruke et annet uttrykk så var hele denne kongressen bare spill for galleriet. La oss håpe at psykisk helsearbeiderne ikke bare kom for å sanke studiepoeng til å tilføye sin tilleste kompetanse men at de lærte noe av oss om å behandle andre mennesker med respekt og tillit. Det er alfa omega i forholdet bruker og behandler.

Nyttårstale 2010 – Lest på WSO’s nyttårsfeiring

31.12.10

Når vi nå snart går inn i 2011 så vil jeg benytte anledningen til å takke alle våre trofaste medlemmer og selvfølgelig de som meldte seg inn mot slutten av dette året for støtten. Jo flere medlemmer jo mer slagkraftig blir vi som forening og jo lettere blir det å effektivisere kampen for å bli tatt på alvor av psykiatrien og for at vår iver etter å skape et helsevesen der alle får anledning til å være ekspert i eget liv ikke blir tilgodesett. Alle mennesker bør få anledning til å ta selvstendige avgjørelser i saker som angår en selv

Mange av våre samarbeidspartnere har gjennom årenes løp fått innflytelse i politikken, både her i Norge og internasjonalt og deres intense arbeid begynner nå å bære frukter. Kanskje har vi nå en mulighet til å avvikle den omfattende bruken av tvang som foregår på psykiatriske sykehus verden over, med loven i hånd. Nå tenker jeg selvfølgelig på den nye menneskerettighetskonvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den skal ivareta rettighetene til oss som kommer inn under kategorien ”Brukere av psykiske helsetjenester”.

Vi kan se begynnelsen på en ny æra hvor alle mennesker har likeverdige rettigheter, uavhengig av sosial status, etnisk tilhørighet, religiøs overbevisning eller seksuell legning, altså en verden hvor mennesker tar vare på hverandre. Norge kommer til å ratifisere (godkjenne) menneskerettighetskonvensjonen om ikke lenge. Det innebærer at man i praksis kan avvikle mye unødvendig bruk av tvang innen psykisk helsevern her i Norge.

Her er det viktig at alle holder hodet kaldt og registrerer hvert eneste lille tilfelle av noe som minner om bruk av tvang i psykiatrien. Ikke nødvendigvis bare bruk av remmer eller annen bruk av mekanisk tvang men også kamuflerte overtalelsesmetoder. Menneskerettighetskonvensjonen kan tolkes dit hen at frihetsberøvelse og krenking av privatlivets fred er straffbare forhold. Dette blir full kræsj med psykisk helsevernloven og dermed så får vi bare fortsette arbeidet med å finne andre likestillte måter å møte mennesker i krise med.

Å bli møtt med tillit og respekt kan være det lille ekstra som skal til for å kunne føle seg som et selvstendig menneske. Det gir grobunn for et konstruktivt samarbeide og vil nok føre til raskere tilfriskning for personen som er under behandling.

Mange gode ønsker for det nye året!

Høringsuttalelse

19.12.10

til Helse- og Omsorgsdepartementet
fra fylkeslaget WSO Oslo og Akershus av Landsforeningen We Shall Overcome

Vi i WSO Oslo og Akershus har noen tanker om hvordan fremtidens psykiatri bør være. Vi ser for oss en psykiatri som er basert på ivaretakelse av enkeltindividets autonomi, menneskerettigheter og integritet.

Her ligger det vel klart i kortene hva vi mener om den overdrevne bruken av tvang som foregår i helseforetakene i dag. Vi mener at psykisk helsevernloven i sin helhet bør avskaffes og at det bør etableres likeverdige og frivillige tilbud med brukeren selv i fokus. Dette er helt i tråd med den nye Menneskerettighetskonvensjonen. Alle mennesker er født frie og bør forbli det. Psykiatriens inngripen i menneskers privatliv er en krenkelse av alvorlig karakter.

Vi mener at det er en umulighet å få et menneske til å samarbeide mens personen er underlagt et ”tvangsregime” som jo psykiatrien i aller høyeste grad er og de fleste av våre medlemmer / personer i vår målgruppe støtter opp under denne påstanden. Spørsmålet er jo om hvorvidt psykiatrien provoserer fram kriminelle forhold etter utskrivelse eller ikke. Hadde brukeren blitt vist respekt og tillit så kunne slike forhold vært unngått.

We Shall Overcome er ingen stor forening men vi representerer en forsømt gruppe som har vært utsatt for mye tvang i psykiatrien eller overgrep / menneskerettighetsbrudd og vi krever å bli hørt i den pågående debatten om psykiatrien i Norge som er blant de mest totalitære systemene i verden.

Avslutningsvis så ønsker vi å fremme en appell til ansvarlige helsemyndigheter og den er som følger:

Ratifiser Menneskerettighetskonvensjonen NÅ!
Stopp menneskerettighetsbruddene i psykiatrien UMIDDELBART!

WSO Oslo og Akershus

Referat fra konferansen ”Frivillighet før tvang, er det mulig?”

03.11.10

Sted: Nordlandssykehuset i Bodø

Dato: 2/11 2010

Ian Dawson (styremedlem WSO Bodø) + Kurt Lyngved (leder Batteriet Nord-Norge) fra arrangørsiden ønsket velkommen og vi holdt ett minutts stillhet for å hedre Hildegunn Hamrebø Årnes sitt minne. Hun var initiativtageren til denne konferansen som var et samarbeid mellom WSO Bodø, Rådet for psykisk helse, Batteriet i Nord-Norge og Nordlandssykehuset.

Gro Hillestad Thune (som har jobbet i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg) åpnet med å snakke om menneskerettigheter i Norge. Hun mener at det bør statueres eksempler i form av dommer fra Menneskerettighetsdomstolen slik at norske myndigheter slutter med å unnlate å innrette seg etter FN’s menneskerettighetskonvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Denne konvensjonen skal gå foran norsk lovgivning og det gjelder også psykisk helsevernloven. Hun sier at vi står ovenfor en kjempestor utfordring når det kommer til å få psykiatrien til å behandle mennesker i forhold til de menneskerettigheter de har og til å få dem til å slutte å krenke privatlivets fred.

Olav Nyttingnes (Rådet for psykisk helse) snakket om prosjektet ”Frivillighet før tvang”. Han påpekte at det er store forskjeller i måten mennesker med psykisk lidelse blir behandlet på i de forskjellige helseforetakene rundt om i landet. Det ble fastslått at de helseforetakene som bruker mye tvang har noe å lære av de som bruker lite tvang. Han viste til statistikker og undersøkelser foretatt av Rådet for psykisk helse.

Etter at foredragsholderne var ferdig så satte deltakerne seg i grupper. Hver gruppe fikk i oppgave å utarbeide tre forslag til tiltak som kan iverksettes lokalt, og som kan bidra til reduksjon i antall tvangsinnleggelser. Her kom det fram mange konstruktive ideer til løsninger og de ble registrert og lest opp av de forskjellige gruppelederne.

Dagen ble avsluttet med paneldebatt. Følgende instanser var representert i panelet:

Mennesker med brukererfaring: Rannveig Aunan og Marianne Forsgren

Salten politidistrikt: operasjonsleder Alf Magne Johansen

Bodø kommune: sykepleier Unni Kolstad, avdeling for psykiatri og rus

Legevakt/fastlege: lege Raymond Dokmo, sjef for Bodø legevakt

Salten DPS: Randi Meland, leder Salten DPS

Rådet for psykisk helse: psykolog Olav Nyttingnes.

Noen fortalte historier og det ble bl.a. snakket om hvordan man kan unngå at folk får dårlig rykte blant naboer når de blir hentet inn til psykiatrisk behandling. Det vekker jo litt oppsikt når uniformert politi kommer hjem til en person, påfører dem håndjern og tar dem med til legevakta. Det ble også poengtert at denne praksisen kan føre til at mennesker med psykiske lidelser utvikler angst for politiet. Her ble det foreslått ”Psykebil”.

Da debatten ble avsluttet, ga mange uttrykk for at den gjerne skulle vart lenger. Hvilket er et godt strategisk utgangspunkt med tanke på WSO Bodø’s mål om en videre debatt/dialog mellom instansene også etter dagens seminar.

Psykose kan være positivt

05.07.10

En kronikk i VG fredag 2. juli 2010 er en milepæl… så på fredag var det himmelsk champagne som gjaldt :)))

Vi er tre kvinner som har skrevet kronikken sammmen:
Inger Emilie Nitter (kunstner og foredragsholder),
Gunn Helen Kristiansen (erfaringskonsulent og brukermedvirker) og
Siv Helen Rydheim (erfaringsformidler og forfatter)

Her gjengis kronikken(en korrigering er gjort i første avsnitt):

Psykose kan være positivt

– Vi ønsker at psykosen skal friskmeldes og betraktes som positivt i psykiatrien.

– Vi tror mani og psykose kan være det underbevisste som varsler om at vi er i ubalanse med omgivelsene.

– Vi mener psykosen kan være en missing link i forskningen på psykiske lidelser.

Vi er tre kvinner som alle har blitt diagnostisert med bipolar lidelse og som har erfart at psykoser kan være informative. Vi tror at psykiske reaksjoner som mani og psykose kan være en informasjonskanal fra det underbevisste som vil varsle oss om at vi er i ubalanse med miljøet rundt oss.
Vi mener at de erfaringene vi har med psykose kan representere en missing link i forskningen på alvorlige psykiske lidelser. De som selv har opplevd psykose selv kan best formidle videre hva det innebærer. Vi friskmelder psykosen og forteller at den også kan være en ressurs dersom pasienten kommer raskt i kontakt med gode hjelpere og får riktig behandling.

Omdefinering av psykisk lidelse
Gjennom tolkninger av psykosespråket kan det være mulig å finne sider ved vår kultur som er uheldig for menneskets psykiske helse. De som betraktes som alvorlig sinnslidende kan være varslere som reagerer på belastende psykososiale forhold.
Ordet «psykiatrisk pasient» har et svært uheldig stigma. Folk flest tror at psykiatriske pasienter er farlige. Mennesker som opplever en psykose er ofte plagsomme, og kan noen ganger skrike ut sin frustrasjon.
Folk flest unngår en som står på gata og skriker, men de beste hjelperne vet intuitivt hva de skal gjøre. Det er de mest følsomme som merker trykket først. Psykiske reaksjoner kan gjøre menneskene oppmerksom på falske kulturverdier. For oss ble psykosens bildespråk en vei til opplysning.

Psykiaternes definisjonsmakt
I psykiatrien er psykose den rettslige betegnelsen på alvorlig sinnssykdom. Psykose tolkes som en tilstand preget av realitetsbrist med vrangforestillinger og hallusinasjoner. Den nye retningen innen forskning på psykiske lidelser viser at det ikke er mulig å finne noen arvelige gener som utløser sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse. ”Psykisk lidelse beror snarere på stress en har opplevd i livet. Sinnslidelse skyldes ikke biologiske feil.” sier Roar Fosse, forskningsleder i Vestre Viken. Noen psykiatere betrakter fortsatt psykosen som et sikkert tegn på sinnssykdom, og de tror at jobben deres skal bestå i å observere og utspørre pasientene for å påvise psykotiske kjennetegn for så å medisinere bort disse varselsignalene. Mange pasienter opplever dette som feilbehandling. De vil ikke medisineres ut fra et negativt biologisk grunnsyn på psykosen. De vil ha behandlere med et positivt grunnsyn på det naturfenomenet psykosen faktisk er, og mange i gamle kulturer ble ansett som en livsviktig kilde til informasjon.

Vi etterlyser et positivt syn på psykosen i psykisk helsearbeid. Vi oppfordrer fagfolk til å betrakte psykosen som en ressurs og informasjonskilde i forhold til belastninger pasienten har vært utsatt for. Psykosebehandling må inneholde veiledning og analyse, slik at de psykiske belastningene pasienten har blitt utsatt for kan registreres og forsøkes fjernet. Vi har selv opplevde psykosen som mestringsforsøk fra en overbelastet hjerne. Det er svært viktig at pasientene kommer tidlig til behandling.

Naturens strategi Vi betrakter psykosen som «drømmesyn» som kan frigjøre bevisstheten fra kollektiv tillært «fornuft». Psykosen har overlevd evolusjonen. Når dette bildespråket analyseres viser det seg at det er det logisk. Hjernen forsøker å hjelpe oss til å finne en løsning på psykososiale problemer. De gode hjelperne er de som lytter og forsøker å hjelpe pasienten med å tolke psykosens kompliserte språk. «Jeg er Jesus» var det en pasient som sa. Legen svarte: «Jeg har hørt at du er en flink snekker. Vi har et utmerket verksted nede i kjelleren.» Å tro en stund at en er Jesus kan være en ressurs. Hvorfor ikke bruke det på en positiv måte?

Folk med psykiske reaksjoner burde anerkjennes som varslere i kulturen. Men varslerne sperres inne på psykiatriske sykehus og legene forteller folket at de er til fare for seg selv eller andre og at de må medisineres for å ikke få sine utsikter til bedring vesentlig svekket.
Folk blir redde og lytter ikke til hva dagens «Jesus» har å fortelle. Slik fortsetter kulturen å være mentalt belastende og stadig flere av oss blir psykisk syke. Psykiatriens tenkesett har vært ”å fjerne problemet” ved å medisinere bort følelsene. Innenfor selvhjelp er det fokus på problemet som en ressurs. Kan psykiatriens tenkesett endres til å se på symptomene som ressurs, blir det nødvendig å behandle mennesker som opplever psykose på en helt ny måte.
Denne kronikken er kopiert fra Siv Helen Rydheim’s blogg med tillatelse. http://sivhelenrydheim.blogspot.com