Hvordan jeg som pasient ser for meg en bedre psykisk helsetjeneste

mann-i-sirkel_bearbeidaMin erfaring med psykiatrisk behandling er beklageligvis at jeg selv har opplevd og sett mange andre som har opplevd å ikke få den hjelpen de ber om når de har bedt om det. I norsk psykiatri er det dessverre slik at man ikke får være delaktig i å ta avgjørelser i forhold til eget liv og helse, fortsatt, og helseministeren har vært veldig tydelig og klar på at pasientens egen innsikt i liv og helse skal bli tatt på alvor, heldigvis, og nå er ballen spilt over til den psykiatriske profesjonen og jeg har noen formeninger om hva som kan gjøres annerledes.

I norsk psykiatri (og for øvrig i all psykiatri) som er en leting etter feil hos andre mennesker, så har veldig mange et stort behov for å markere at det er VI som bestemmer hvor syk eller frisk du er, du måkke komme her og tro at du er noe. Hvis du ikke vil bruke medisinene vi tilbyr så har du manglende sykdomsinnsikt, da er du syk, og vi har ikke tid til å hjelpe deg med å jobbe med det som du synes er vanskelig. Det som plager deg blir borte hvis du tar medisiner. Stol på oss!

Er det virkelig sånn at f.eks. traumer eller angst blir borte som en følge av medisiner? Og hva skjer når man skal slutte? Min erfaring er at de problemene som var årsaken til at man søkte hjelp, kommer tilbake, ofte så øker de også på i styrke, og angsten, ikke minst vender også tilbake, sammen med de vonde drømmene om natten, og tankekaoset, når man trapper ned på medisiner.

Jeg har gått på medisiner mesteparten av tiden siden 1999 og jeg har en paranoid schizofreni-diagnose, MEN jeg har aldri opplevd å bli utredet for den diagnosen på en psykiatrisk institusjon uten å ha stått på medisiner. Og vi vet at medisiner har en sløvende effekt på hjernen, da er det logisk å tenke at resultatet av iq-testen blir i samsvar med at man er sløvet ned av medisiner.

Og vi leser og blir påvirket av tabloidavisene, som forteller oss hvor farlige psykiatriske pasienter er, ja de er ustabile alle som en, har ingen sykdomsinnsikt og kan finne på å drepe deg på åpen gate, så pass på. Når det av og til går galt og en psykisk syk dreper eller legems-beskadiger noen, så har i en stor del av tilfellene gjerningspersonen bedt om hjelp, og blitt avvist av hjelpeapparatet. Hadde noen grepet inn og psykisk helsevern hadde gjort jobben sin, så kunne mange farlige situasjoner vært unngått. Hvis man hadde etterfulgt fortvilede menneskers rop om hjelp. Og jeg tror majoriteten av de som søker hjelp, trenger noen å snakke med, om noe som er vanskelig, trenger gode råd og at noen lytter og forstår.

Jeg ser for meg en psykiatri som tar hensyn til pasientene, som tar tak i menneskers evner, ressurser og muligheter i stedet for å bare se på begrensningene. Og at man går bort fra å se på symptomer og diagnosekriterier som sykdomstegn og heller tenker for at det er et utrykk for et problem, som KAN løses. Og ikke minst at man får støtte på at man kan bli frisk av sin psykiske lidelse, at man ikke er kronisk syk og må regne med å måtte bruke medisiner resten av livet. At ingrediensen er håp, tilfriskning og muligheter og ikke massiv medisinering.

Men det er klart det vil koste penger, men dette er allikevel en bedre samfunnsmessig investering enn at mennesker som har det vanskelig blir sittende fast i en hengemyr og som svingdørspasienter i psykiatrien. Og vi pasienter vet at mange i systemet gjerne vil yte denne hjelpen, men at de ikke får spillerom, på grunn av rutiner og budsjetter. Det er sannelig på tide med et paradigme-skifte i norsk psykiatri hvor man ser et hvert menneske som et unikt individ. Dette er utfordringen fra meg!

Bjørn Ingar Pedersen

Tidligere trykket i Dagens medisin

3 kommentar to “Hvordan jeg som pasient ser for meg en bedre psykisk helsetjeneste”

  1. dagernnet Says:

    Antakelig vil de fleste av oss, vi som kaller oss normale, bli ganske schizofrene om vi først blir forgiftet med antipsykotika for så å bli diagnostisert. Det er ubegripelig, umoralsk, uforsvarlig og forferdelig at dette skjer over hele landet! Vil WSO være så vennlige a anmelde vedkommende sykehus eller helseforetak til Helsetilsynet? Vil andre følge opp? Hvis intet da skjer, vil VG ved interessert? Hvis det da heller ikke skjer noe bør siste kapittel ikke likevel ikke være skrevet. Vi får begynne på side en igjen. Hva med å foreslå et kurs i psykiatri slik BRAATØY foreleste? Psykiatere flest har neppe hørt om mannen. Freud? Også ubekjent. Sannheten er vel egentlig at psykiatriens kunnskap om psykiatri er mangelfull, fraværende og de som kaller seg fagfolk ikke vet særlig mye om menneskets psyke. Vil det hjelpe med et kurs? Dessverre. Ingen ville vel melde seg på. Men jeg tror det finnes mange som er kvalifiserte forelesere. Hvor mange skal psykiatrien få mishandle i fred i resten av 2017?

  2. Bjørn Ingar Says:

    Dag; jeg vet at det snart kommer opp et gruppesøksmål, er det mulig i USA, så lar det seg vel gjøre i Norge også, i hvert fall nå når stadig flere fagfolk begynner å ta inn over seg at behandling er noe man skal bli frisk av.

    • dagernnet Says:

      Er enig med deg at man burde saksøke i Norge også, men er tiden moden? Vet du når gruppesøksmålet i us kommer opp? Skaren av troende psykiatere i Norge er lang. Dag

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: