Archive for januar, 2017

Hvordan jeg som pasient ser for meg en bedre psykisk helsetjeneste

02.01.17

mann-i-sirkel_bearbeidaMin erfaring med psykiatrisk behandling er beklageligvis at jeg selv har opplevd og sett mange andre som har opplevd å ikke få den hjelpen de ber om når de har bedt om det. I norsk psykiatri er det dessverre slik at man ikke får være delaktig i å ta avgjørelser i forhold til eget liv og helse, fortsatt, og helseministeren har vært veldig tydelig og klar på at pasientens egen innsikt i liv og helse skal bli tatt på alvor, heldigvis, og nå er ballen spilt over til den psykiatriske profesjonen og jeg har noen formeninger om hva som kan gjøres annerledes.

I norsk psykiatri (og for øvrig i all psykiatri) som er en leting etter feil hos andre mennesker, så har veldig mange et stort behov for å markere at det er VI som bestemmer hvor syk eller frisk du er, du måkke komme her og tro at du er noe. Hvis du ikke vil bruke medisinene vi tilbyr så har du manglende sykdomsinnsikt, da er du syk, og vi har ikke tid til å hjelpe deg med å jobbe med det som du synes er vanskelig. Det som plager deg blir borte hvis du tar medisiner. Stol på oss!

Er det virkelig sånn at f.eks. traumer eller angst blir borte som en følge av medisiner? Og hva skjer når man skal slutte? Min erfaring er at de problemene som var årsaken til at man søkte hjelp, kommer tilbake, ofte så øker de også på i styrke, og angsten, ikke minst vender også tilbake, sammen med de vonde drømmene om natten, og tankekaoset, når man trapper ned på medisiner.

Jeg har gått på medisiner mesteparten av tiden siden 1999 og jeg har en paranoid schizofreni-diagnose, MEN jeg har aldri opplevd å bli utredet for den diagnosen på en psykiatrisk institusjon uten å ha stått på medisiner. Og vi vet at medisiner har en sløvende effekt på hjernen, da er det logisk å tenke at resultatet av iq-testen blir i samsvar med at man er sløvet ned av medisiner.

Og vi leser og blir påvirket av tabloidavisene, som forteller oss hvor farlige psykiatriske pasienter er, ja de er ustabile alle som en, har ingen sykdomsinnsikt og kan finne på å drepe deg på åpen gate, så pass på. Når det av og til går galt og en psykisk syk dreper eller legems-beskadiger noen, så har i en stor del av tilfellene gjerningspersonen bedt om hjelp, og blitt avvist av hjelpeapparatet. Hadde noen grepet inn og psykisk helsevern hadde gjort jobben sin, så kunne mange farlige situasjoner vært unngått. Hvis man hadde etterfulgt fortvilede menneskers rop om hjelp. Og jeg tror majoriteten av de som søker hjelp, trenger noen å snakke med, om noe som er vanskelig, trenger gode råd og at noen lytter og forstår.

Jeg ser for meg en psykiatri som tar hensyn til pasientene, som tar tak i menneskers evner, ressurser og muligheter i stedet for å bare se på begrensningene. Og at man går bort fra å se på symptomer og diagnosekriterier som sykdomstegn og heller tenker for at det er et utrykk for et problem, som KAN løses. Og ikke minst at man får støtte på at man kan bli frisk av sin psykiske lidelse, at man ikke er kronisk syk og må regne med å måtte bruke medisiner resten av livet. At ingrediensen er håp, tilfriskning og muligheter og ikke massiv medisinering.

Men det er klart det vil koste penger, men dette er allikevel en bedre samfunnsmessig investering enn at mennesker som har det vanskelig blir sittende fast i en hengemyr og som svingdørspasienter i psykiatrien. Og vi pasienter vet at mange i systemet gjerne vil yte denne hjelpen, men at de ikke får spillerom, på grunn av rutiner og budsjetter. Det er sannelig på tide med et paradigme-skifte i norsk psykiatri hvor man ser et hvert menneske som et unikt individ. Dette er utfordringen fra meg!

Bjørn Ingar Pedersen

Tidligere trykket i Dagens medisin