Archive for mai, 2011

Historien om et barnevernsbarn

30.05.11

Lille Knut kom til verden og var en rolig og tillitsfull gutt som fikk dekket sine primære behov godt av sine biologiske foreldre. Da han var 14 dager gammel dukket barnevernet opp på døra etter å ha mottatt en bekymringsmelding fra mors fastlege. Barnevernet kom på flere besøk for å observere samspillet mellom barnet og foreldrene.

Når gutten var en måned gammel så tok de han bare. Barnevernet vurderte foreldrene for å være snille og gode mennesker men at det ville bli et for stort ansvar for dem å ta seg av et lite barn fordi begge to hadde vært innlagt i psykiatrien. Knut ble plassert i beredskapshjem og etter et halvt år så ble han plassert hos et barnløst ektepar.

Uansett hvor mye foreldrene kjempet for å få gutten hjem så ble de ikke hørt. Barnevernet sto på sitt og var som mange vet umulig å ha med å gjøre. Saken kom opp i Fylkesnemda og etterpå i Tingretten og saken gikk i barnevernets favør. 3 samvær i året ble utfallet i dommen fra Tingretten. Senere viste det seg at fosterforeldrene ikke var gode nok omsorgspersoner allikevel.

I en alder av 6 år så hadde gutten utviklet en angstlidelse. Barnevernet prøvde å legge skylden på de biologiske foreldrene. De sto hardnakket på sitt og var bestemt på at de med så lite kontakt med barnet ikke kunne ha skyld i dette men at angsten skyldtes sosiale forhold i hjemmet hvor gutten bodde. Videre så flyttet de gutten til en annen fosterfamilie og så begynte problemene å oppstå.

Knut reagerte og utviklet etter hvert store adferdsproblemer hos den nye familien, noe som slett ikke er rart når han først fikk traumer etter omsorgsovertakelsen og så ble flyttet til en ny familie som var ny og ukjent for ham. Han ble selvfølgelig forvirret av å bli flyttet rundt på denne måten og han ble flyttet til nye familier flere ganger uten at situasjonen hans bedret seg.

Alt dette førte til at han som 11-åring ble plassert på et barnehjem for vanskeligstilte barn. Der jobbet en sosionom som så og forsto problemet til Knut og hun dannet seg et bilde av hvilken enorm påkjenning han ble utsatt for da han brått ble revet bort fra de biologiske foreldrene.

Denne sosionomen sørget for jevnlig kontakt med guttens ordentlige mor og far og la sjela si i å klargjøre gutten for en tilbakeføring til de biologiske foreldrene som også fikk massiv støtte fra venner og familie. Prosessen tok mange år ettersom Knut var et veldig sensitivt barn men da han var ferdig med barne- og ungdomsskolen så ble han endelig gjenforent med mor og far og familiebildet ble komplett.

Kan man tenke seg frisk?

14.05.11

Psykisk syke har ofte problemer med tankemessige forhold. Mange møter liten respekt for dette og flertallet som oppsøker hjelp til å løse disse problemene blir anbefalt å prøve medisiner som sløver sinnet.

Jeg tror at å medisinere bort tanker ikke alltid er like hensiktsmessig. Jeg vet av egen erfaring at de samme tankene kommer tilbake med full kraft når man en gang skal slutte med medisinene. Jeg tror at klinisk riktig samtaleterapi er en bedre måte å hjelpe mennesker i krise på. Norge må utdanne flere psykologer for å lette byrden til en allerede overbelastet psykologstand for å kunne yte god hjelp til alle de som trenger noen å snakke med.

Mange foretrekker å snakke med noen som kommer med gode råd og som engasjerer seg for at tilfriskning er/kan bli en realitet. Psykiatrien som profesjon må begynne å ta mennesker mer på alvor. Jakko Seikkula har gjort mange mennesker (også schizofrene) friske uten medikamentell behandling og hans behandlingsmodell benyttes også av psykiatere her i Norge, selv om de er i fåtall.

Helseforetakene bør møte etterspørselen fra mennesker med psykiske problemer på nye måter. Vi lever tross alt ikke på 50-tallet lenger og nyere forskning viser at fordomsfri samtaleterapi er mye mer effektiv en den overdrevne bruken av medikamenter.

Også friske mennesker blir medisinert i psykiatrien i kortere eller lengre perioder og mange av disse menneskene opplever å bli syke når de slutter med medisinene etter endt behandling. I slike tilfeller så bør slike erfaringer tas til etterretning og ikke bare avfeies som manglende sykdomsinnsikt eller compliance. Denne gruppen blir større og større for hver eneste dag som går og mange blir lurt til å prøve psykofarmaka og blir sittende igjen med ødelagte liv.

Ikke minst så holder psykiatrien tilbake informasjon om alvorlige bivirkninger på toppen av det hele. Det blir i mine øyne litt dumt. Alle kan jo lese i pakningsvedlegget. Vektøkning er en av mange bivirkninger og man kan faktisk bli schizofren av schizofrenimedisiner. Slike fakta er eksempler på at friske mennesker blir gjort til forsøkskaniner i et eksperiment som ingen vet utfallet av

I USA ble 2 store legemiddelprodusenter dømt til å betale ut milliardbeløp i erstatning fordi de hadde holdt tilbake informasjon om medikamentene de selger.

Når får vi en slik rettssak i Norge, og hvem tør å føre saken?