Psykiatrisk behandling

Så var det kroken på døra for meg og en innleggelse på tvungent psykisk helsevern var uunngåelig selv om jeg faktisk kunne gått hjem igjen fra legevakta som en fri mann, hadde jeg bare blitt vist tillit og respekt. Jeg mener selv at jeg sa de rette tingene til psykiateren som konkluderte med at en innleggelse på akuttavdeling var nødvendig og kanskje var jeg utsatt for et overgrep av verste karakter den gangen.

 Det var ingen storartet opplevelse å bli henta hjemme av 3 uniformerte politimenn mens hele nabolaget sto og så på. Direkte flaut var det. Vel hadde jeg vært litt rebelsk i forkant og det var min egen feil at livet mitt tok denne vendingen, men jeg tenkte umiddelbart da politiet kom at jeg ikke skulle gjøre noe mer for å ødelegge mitt gode navn og rykte.

 Det første møtet med psykiatrien var skremmende. Isolert fra resten av verden uten noen som helst kontakt med medpasienter, familie eller venner. Ingen TV eller musikk. Kun en vakt som satt i korridoren med en bok. Ingen spørsmål om hvordan jeg hadde det. Bare total isolasjon. Drepende kjedelig spør du meg.

 Jammen skal jeg gjøre mitt aller beste for å unngå å havne i samme situasjon for framtiden. En slik opplevelse unner jeg ingen, rett og slett, ikke min verste fiende en gang. Det som holdt motet mitt oppe var tanken om at jeg en dag ville komme ut i frihet igjen, det ville ta tid, ja, men jeg visste at jeg ville få kontroll over livet mitt igjen.Etter en stund så begynte jeg å få en mer solid forankring i virkelighetens verden igjen. Jeg ble mer og mer stabil og klartenkt og Ali kaffe gjorde jobben sin og kurerte gruff. Jeg er blant de heldige som har greid å normalisere livet mitt ved samtlige av innleggelsene som jeg har hatt. Takket være min egen viljestyrke og stahet så har det gått bra, heldigvis.

2 kommentar to “Psykiatrisk behandling”

  1. Soppens Visdomsord Says:

    Hei!

    Så synd at det har gått så langt for deg, og jeg håper du får den hjelpen du trenger nå! Jeg var en gang på besøk hos en kamerat som ble tvangsinnlagt, og det er det tristeste synet jeg noen gang har sett! Jeg sverget der og da at jeg aldri skulle gjøre noe som ville få meg dit selv, fordi jeg ikke er sikker på om jeg ville taklet det.

    I dag går jeg til samtaler hos psykiatrisk psykepleier ca en gang i uka, og går for første gang på medisiner mot dette (det er andre runda mi i systemet). Til høsten begynner jeg i gruppeterapi for andre gang. 🙂

    Håper du føler deg bedre snart, og du er heldig som er så sterk og sta! Flere skulle vært som deg. 🙂

    • Bjørn Ingar Pedersen Says:

      En tvangsinnleggelse er i mine øyne det mest nedverdigende et menneske kan oppleve. Det gjelder å være ytterst konsentrert i møte med psykiatrien og for all del ikke la seg lure til å spise piller som man egentlig ikke trenger. Sier man eller gjør man en eneste liten feil så kan det være nok til at man blir lagt inn. Jeg har ikke blitt det spor bedre i løpet av de 14 årene jeg har vært i psykiatrien, bare så det er sagt. Vær forsiktig med å ikke ha ditt på det tørre og kutt ut de folka snarest mulig, er mitt råd til deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: