Sinnsyk / gal, før og nå

Hva ville det egentlig si å være sinnssyk? Man kunne jo glatt vekk kalle hinandes særegenheter og mere eller mindre brysomme eiendommeligheter for sinnssyke. Hvem kunne hindre det? (Amalie Skram, på St. Jørgen hospital i 1895)

Så tidlig som på 1500-tallet ble dårekister tatt i bruk – celler hvor gale eller dårer – ble sperret inne og lenket fast. Senere ble cellene til egne hus, dollhus. I 1820 var det sju dollhus i landet. Dollhus betegner innretninger for sinnsyke utenfor hospitalene.

  Ordet ”gal” er i en norsk synonymordbok listet som følgende: absurd, besatt, crazy, formørket, forrykt, fra forstanden, idiotisk, ikke vel bevart, katolsk i hodet, klin kokos, meningsløs, rar, rav ruskende, sinnsforvirret, sinnslidende, sløv, tullet, tusset, unormal og utilregnelig.

  På gammelnorsk ble man ”gallin”, fra ”å gala”, det vil si å synge i fisteltone. Gjorde man det hadde man blitt utsatt for trollsang, slik vikingene så det.

  I dollhusene ble de gale og dårene behandlet med dramatiske hjelpemidler som ”svingstolen” og ”korsfestelsesapparatet”. Rundt 1800-tallet ble bad og dusj brukt i behandlingen. I dollhusene var vannet både en straffemetode og en behandlingsmetode. Langvarige bad ble brukt for å oppnå en beroligende virkning. Overraskende bad, som dusj eller plutselig neddukking, ble brukt for å oppnå en sjokkeffekt som skulle påvirke pasientens sinn. I begge tilfellene er det vanskelig å trekke et skille mellom vannet og badene som behandling og som straff.

  Før midten av 1800-tallet var sinnssykepleiens historie i Norge lik historien om fattigpleien. Fra gammelt av var Norge et jordbrukssamfunn, der de aller fleste deltok i arbeidet med jorda.

  Enkelte falt utenfor, for eksempel krøplinger, eiendomsløse og sinnssyke. Ansvaret for å forsørge dem falt i hovedsak på familiene. Dersom familie ikke fantes, eller den ikke klarte byrden ble instutisjoner for oppbevaring av sinnssyke løsningen.

  Når sinnssykeloven kom i 1848 ble sinnsyke skilt ut som egen gruppe og behandlingen av dem var ikke lenger integrert i den generelle fattigpleien.

  Etter sinnssykeloven kunne ikke asyler opprettes uten at det forelå kongelig autorisasjon.

  Av betingelser som ble satt for at et asyl skulle få autorisasjon var” (…) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre innretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjønn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjønn”.

  Selv om mange krav etter loven måtte oppfylles fikk eksisterende innretninger, dollhus og dårekister autorisasjon selv om lovens betingelser ikke var oppfylt.

  I 1855 sto Gaustad asyl utenfor Oslo ferdig som Norges første sinnssykeasyl. Ordet asyl betyr fristed. Sinnssykeasylene skulle ikke bare være et oppbevaringssted, men også et sted for behandling.

  Asylene ble lagt til landlige steder utenfor byene. Egne gårdsanlegg ga de syke mulighet til å arbeide (arbeidsterapi), samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk.

  I følge en av de første norske psykiaterne skulle 80 prosent av alle sinnssyke kune gjøres friske, forutsatt at de kom raskt til behandling. De faktiske tallene kom til å bli langt lavere.

  Med sinnssykeloven fikk legene det overordnete ansvar for sinnssyke innlagt i asyl. I asylene skulle de sinnssyke underlegges ”vitenskapelig behandling”, og man benyttet medisinering (blant annet med opium, kamfer og rabarbra), langbad og sosialt samvær.

  Gaustad Asyl hadde to forpleiningsklasser. ”Førsteklassepasientene” betalte selv for oppholdet. De fikk en bedre standard på kost og innkvartering enn ”andreklassepasientene”, som ble behandlet på det offentliges regning.

  Klassedelingen av asylene var ment å være et viktig skritt på veien mot å gjøre sinnssykeomsorgen til en del av helsestellet.

  Ved å gi mulighet til behandling for egen regning og etter den standard pasientene var vant til, ønsket myndighetene å sende et signal om at psykiatrien ikke var en del av fattigvesenet, men helsevesenet.

  Det store flertall av pasienter var likevel fattige som ble behandlet på det offentliges regning. Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses mest mulig.

  Rundt år 1900 ble legene mer opptatt av den sinnssykes kropp. Å holde den syke i ro ble ansett som viktig. Pasientene ble lagt i bad eller seng i lange perioder. I mange tilfeller ble det brukt reimer og andre tvangsmidler. Ulike medikamenter ble også brukt til berolige.

  Med små endringer ble sinnssykeloven av 1848 stående helt til lov om psykisk helsevern kom i 1961. Årene med sinnssykeloven av 1848 var preget av en kraftig utbygging av spesialinstutisjoner for sinnssyke. Da lov om psykisk helsevern kom var det grovt sett en todeling av instutisjoner for sinnssyke i Norge. Sinnssykehusene fungerte som behandlingsinstutisjoner og pleiehjemmene var langtidsinstutisjoner for personer dersom behandling ble ansett for å være virkningsløs.

  Sjokkbehandling ble tatt i bruk fra 1930-tallet. Flere psykiatere hadde registrert at epilepsi og schizofreni sjelden fantes hos en og samme pasient. Det ble derfor gjort forsøk med å framkalle anfall som lignet på epileptiske anfall. Medikamentet Kardizol ble tidlig brukt til å framkalle slike kramper.

  På 1940-tallet gikk man over til elektrisk sjokkbehandling. Fram til 1960-tallet ble elektrosjokkene gitt uten bedøvelse, uten å informere pasientene og uten at de ble skjermet fra de andre pasientene under behandlingen. I dag gis det fortsatt ECT-behandling men med  informert samtykke og under full narkose.

  I 1941 ble den første lobotomeringen gjennomført i Norge. På 1940- og 1950-tallet ble inngrepet brukt ved tvangsnevroser, schizofreni og depresjoner.

  Lobotomeringen, som også ble kalt stereotaktiske operasjoner og ”Det hvite snitt” ble utført av Dr. Semb Larsen som var lønnet av CIA. Man skar et snitt i hodet, gravde litt sånn p¨å feelingen med en strikkepinne og fjernet nervebaner som blant annet hadde med følelseslivet å gjøre.

  Ingen annen psykiatrisk behandling har blitt så massivt fordømt i ettertid som lobotomien. Samtiden så annerledes på det. Lobotomiens opphavsmann, portugiseren Egas Moniz ble i 1949 belønnet med Nobelprisen i medisin. Den siste lobotomien ble utført i 1974 i Norge.

  En kort periode på 1950-tallet ble det narkotiske stoffet LSD prøvd ut i forbindelse med samtaleterapi som en snarvei til det underbevisste”.

  Det har alltid vært opprør i galskapen. Men i dag er opprøret ordnet i en organisasjon, som seg hør og bør i vårt samfunn. Galebevegelsen omtaler seg selv som en borgerrettighetsbevegelse. Den mener at psykiatrien er med på å opprettholde folks stereotype forestillinger om de vannvittige. Den kjemper mot ”de samfunnsmessige undertrykkelsesformer”, som først utstøter de gale, og deretter umyndiggjør dem under behandlingsapparatets kontroll.

  Vi har alle våre sår på sjelen. Vi har små eller store nevroser, tvangstanker, fobier og traumer. Ikke så rent få har hatt sine øyeblikk da de trodde det skulle bikke over.

  Innføringen av de nye medikamentene på 1950-tallet bidro til nedbygging av antall instutisjonsplasser i psykiatrien. Fra 1970 til 1990 ble antallet instutisjonsplasser i Norge halvert.

  De nye medikamentene er blitt oppfattet som en revolusjon av psykiatrien. De forandret livet i instutisjonene – men er de nødvendigvis en velsignelse for dem som får dem?

  Psykiske lidelser som angst og depresjoner i den norske befolkningen er anslått til mellom 15 og 20 prosent. Depresjon er den vanligste psykiske lidelsen og de såkallte ”lykkepillene” hører til våre vanligste medisiner.

  En gjennomgang av i alt 2000 forskningsrapporter om medikamentell behandling av psykiske lidelser, som nylig er publisert i et av de best rennomerte medisinske tidsskriftene i verden, viser at bare en prosen av rapportene holdt meget god forskningsmessig stand.

  Det var de med lavest standard som i størst grad viste gunstig effekt av nevroleptika. Forfatterens konklusjon er at den gjennomgående dårlige kvaliteten på de aktuelle vitenskapelige rapportene har ført til en overoptimistisk vurdering av effektene av slik behandling (British Medical Journal 1988; s. 1181-1184). Hvilke konsekvenser får slik kunnskap for psykiatrien i Norge?

Guri Vindeggs utsagn:

Mengden galskap i verden regnes for å være ganske konstant, men den har mange ansikter. Hvordan sinnslidende ytrer seg kan delvis forstås som et symptom på mindre fortreffelige ting i det samfunnet de eksisterer i. Galskapens historie kan til tider fortone seg med hva gærninger uten diagnoser har begått av urett mot gærninger med.

Kilder: diverse artikler på internett

Bjørn Ingar

Én kommentar to “Sinnsyk / gal, før og nå”

  1. janolaf Says:

    Når psykiatriens historie er slik, så er det sannelig ikke rart at de ikke har kommet lengre i dag. Men desto mer bør psykiatriens historie vise at vi trenger noe helt nytt – altså et system som starter på bar bakke, uten noen tilknytning til psykiatrien. Et system med en forhistorie som psykiatriens, må fjernes. Og mange hadde det såklart mye verre rent fysisk i gamle dager i psykiatrien. Men rent mentalt, så tror jeg dagens regime gjennom sine medisiner påfører mange av oss en minst like ille tilstand. Men den mentale mishandlingen i dag er ikke så synlig som den fysiske mishandlingen var i psykiatrien før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s


%d bloggere like this: