Schizofreni

Schizofreni, som tidligere ble kalt dementia praecox betraktes som en kronisk sykdom. Pr i dag er det svært få som har blitt 100 % kurert for schizofreni.

Det er veldig rart, for en rekke forskningsrapporter viser til at majoriteten av dem som får diagnosen kommer seg eller blir helt bra.

  Forløperen til schizofreni, dementia praecox , ble utviklet av den tyske legen E. Kraeplin.

  I verket ”Dementia praecox and paraphrenia” uttrykker han at han syns å bli kurert for schizofreni kan betraktes som rart selv om det faktisk finnes tilfeller hvor folk har blitt kurert for schizofreni.

  Den samme pessimistiske holdningen hadde også amerikaneren Eugen Bleuler, mannen som skapte schizofreni-begrepet.

  Kravet om hvor langt sykdomsbilde man som psykiater må vise til for å kunne sette en schizofrenidiagnose er en måned.

  Forskning har vist at schizofreni diagnostisk kan sammenlignes med stoffutløste psykoser, men at schizofreni har en mer langvarig karakter. Ærlig talt, en måned, hva er det for noe da?

  Det er tydelig at ekspertene har forskjellige meninger på området. Jeg mener at man bør forholde seg til forskere som betrakter 100 % bedring som en realitet sånn som amerikaneren P. E. Deegan og australieren P. MCGorry gjør.

  De mener at man isteden for å diagnostisere skal se på bedringsforløpet ved schizofreni og andre psykiske lidelser som livslange prosesser der individets egen vurdering skal være det avgjørende kriteriet.

  Det har mye å si hva slags kultur man har tilhørighet til. En undersøkelse utført av WHO på 1970-tallet viste at det er en betraktelig forskjell på sykdomsforløpene i i-land kontra u-land.

  Det viste seg at 28 % av pasientene i i-landene og bare 13 % av pasientene i u-landene ble plassert i gruppen med tyngst sykdomsforløp mens i gruppen som klarte seg noenlunde bra havnet 15 % av pasientene fra i-landene og 35 % av pasientene fra u-landene.

  Kanskje det er pågrunn av at menneskene i u-landene lever mer i pakt med naturen?

  Amerikaneren Richard Warner hevder at jo mer urbanisert og industralisert setting man befinner seg i, jo mer ondartet blir sykdommen.

  At det er motsetninger mellom forskningsresultater fra langvarige studier og hva som er gjengs oppfatning blant en del forskere og klinikere når det gjelder effekten av ulike behandlingsmetoder er helt klart.

  På grunnlag av disse motsetningene har det blitt lansert tre hypoteser:

Nr. 1 – Pasienter som får en schizofrenidiagnose blir ofte syke tidlig i livet. Dersom man skulle gå tilbake til måten disse personene fungerte på før de ble syke, betyr det å gå tilbake til tenåringens funksjonsnivå.

Nr. 2 – Opplevelser forbundet med psykoser er av en opprivende karakter. At et menneske ikke skulle bli påvirket av slike opplevelser, ville være merkverdig. Manfred Bleuler (1978), Eugen Belulers sønn, påpeker nok et problem. I følge ham forekommer enkelte diagnostiske tegn på psykose / schizofreni hos de fleste mennesker.

Nr. 3 – Å kreve det totale fravær av slike tegn hos personer som tidligere har blitt diagnostisert som schizofrene, vil derfor å legge listen svært høyt – spesielt for denne gruppen.

Det mest sentrale i helbredelsesprosessen er å gjenoppdage og å rekonstruere en funksjonell følelse av jeget mens man ikke fungerer særlig godt som menneske.

  I dag foregår det en omfattende bedringsprosess i tilknytning til alvorlige psykiske lidelser (heldigvis). Men når det gjelder bedringens enkelte faser og hvilke faktorer som er viktig for bedring, er det behov for ytterlige forskning.

  En slik forskning må skje med utgangspunkt i hverdagskunnskapene til personer som har blitt helt bra eller har kommet seg, en forskning uavhengig av de teoretiske skolene som finnes på det psykiatriske feltet.

Kilde:  Dialog – om bedringsprosesser. SEPREP nr. 2, juni 2001, årg. 11

Bjørn Ingar

4 kommentar to “Schizofreni”

  1. Kari Sparhell Says:

    Vi HAR ALLE NOEN NEVROTISKE….

    Vi har alle noen nevrotiske, psykotiske, psykopatiske, depressive. maniske, eller paranoide trekk; vil jeg tro!
    Og så har vi vel alle en lei tendens til å projisere det uakseptable over på de andre. Mennesket alltid har søkt å legge det ”onde” utenfor seg selv…. Men er det ikke innlysende at det som vi har i oss selv, vil vi også gjenkjenne hos andre…… eller

    Jeg ser det er så mye galskap i oss, at hele menneskeslekten egentlig burde ha vært innesperret…

    Dog er vi flinke til å sperre oss selv inne i oss selv, når smerten blir for vond, eller når gapet mellom den indre og den ytre verden blir for stort. Når vi føler at vi ikke tør; eller klarer å uttrykke det vi har inni oss; eller at omgivelsene ikke vil akseptere våre uttrykk.
    Da blir man gjerne kalt psykotisk eller schizofren, eller noe annet passende, av noen andre menneskebarn, mer eller mindre forstyrrede, som for eksempel livnærer seg av å sette merkelapper på dem som har det vanskelig i verden.
    Avhengig av dommen/diagnosen, ordineres i våre dager konsekvent kjemiske stoffer (psykofarmaka, nevroleptika) som forstyrrer hjernens naturlige funksjoner, og som på sikt forandrer eller i verste fall ødelegger den helt…
    Dette er påvist i mange uavhengige forsøk!!!
    Når disse kjemikaliene får virke i nervesystemet, vil symptomer som angst, desperasjon, raseri, depresjon og mani, i mange tilfeller dempes, – riktig nok, ( – for en kort stund) – men psyken vil samtidig legge et tett lokk over de dypere følelser, som for eksempel skam, skyld, sjokk, mindreverd og neglisjerte behov, som ligger under symptomene; og disse forblir under kjemisk påvifrkning ubearbeidet.
    Konsekvensene av det, – er at det lidende mennesket, som en hovedregel blir sykere etter innleggelse, og at det under langvarig påvirkning av disse kjemikaliene, stadig blir sykere både fysisk og psykisk.
    Man fratas m.a.o. muligheten til å trenge inn i problemenes dypere årsaker, og mister dermed tilgangen til de selvhelbredende krefter som finnes i alle.

    Pasientene blir som oftest nedsløvet av medisinene; – andre ganger blir de fullstendig desperate, men det aller verste er, at de ikke lenger klarer å engasjere seg i sin egen livssituasjon, fordi forbindelsen til problemenes årsaker, og også til egen intuisjon og livskraft blir stengt for dem.
    På denne måten blir de lidende sittende passive, med hjerneskader og uhelbredelig sinnssykdom; for livstid ute av stand til å bryte ut av sitt sinns fengsel…

    Disse uhyrlige overgrep kalles i vårt moderne samfunn psykiatrisk behandling, og forsvares av legemiddelindustriens løgnhistorier og falske dokumentasjoner.
    En dag håper jeg at selv psykiaterne vil rive seg i håret over denne grove uforstand, og skaffer seg et annet levebrød, eller engasjerer seg i å trenge forbi sine egne og andres barrierer, og se at det finnes sammenhenger som det kan være svært fruktbart å se nærmere på. Nemlig sammenhengen mellom samfunn og sykdom. Sammenhengen mellom barndom og sykdom også for den saks skyld; – sammenhengen mellom tidligere liv og sykdom…
    Alt som skjer i oss og rundt oss har en årsak i fortiden, og en mening for fremtiden. Jeg tror man må se begge veier, og finne individuelle svar og passende terapi evnt. medisiner til hver og en. Psykiatrien har aldri funnet seg selv. Det har aldri vært noen egentlig vitenskap. Det har vært indoktrinering av studenter.
    Oppbevaringsanstalter for de som er annerledes, og en desperat tildekking av realiteter.
    Psykiatrien skaper mange flere tragedier enn de avverger, i dag som før !

    Psykiatriske sykepleiere burde kunne få stå med føtter i hverdagsfilosofi, omsorg og i sin egen kreativitet. All tilgjengelig psykologi, og psykologisk filosofi må kunne brukes. Og alle tilgjengelige metoder som hypnose, selvsuggesjon, positive affimasjoner , psykodrama og beslektetde fenomener som selv-realisering, speiling, dans, billedterapi, farveterapi, frekvens-medisin, homeopatiske eller holistiske metoder, massasje, hydroterapi, pusteterapi, psykomotorisk trening, mosjon, naturopplevelsde, osv. – kan brukes i den helbredende prosess som «psykisk sykdom» egentlig burde lede til.
    Kjærlighet og fred er som alltid den ultimate løsningen.
    Jeg vil ønske alle dere som leser dette, lykke til!
    – Vi er åndelig sett, og dypest settt; alle like syke. Og vi er alle og hver eneste unike en: manifestasjoner av den samme Ene. Vi HAR ALLE NOEN NEVROTISKE….

  2. Anne Marie Pollestad Says:

    Jeg er veldig enig i det som Kari skriver her. Jeg har ved selvsyn sett hvor ødeleggende medisiner gitt av psykiatere kan være. Det er helt ufattelig at dette bare fortsetter.

  3. kjersti eggen Says:

    jeg er også enig og imponert over denne artikkelen, og ting bjørn ingar har skrevet

  4. Elin Says:

    Jeg er sterkt uenig I det Kari Sparhell skriver. Medisin hjelper meg mot min sinnslidelse. MIn sinnslidelse er paranoid schizofreni, og nei, det er ikke feil diagnose eller ondsinnede psykiatere som skal sette meg inn I noen «anderles-menneske-boks». Det er heldigvis en diagnose som kan forklare for meg hvorfor hjernen min fungerer anderledes enn hos «normale mennesker»». Det er klare forskjeller nemlig. Jeg brukte lang tid å innrømme for meg selv at jeg har et handicap. Jeg er glad for at jeg fikk hjelp, selv om det var traumatisk med tvangsinnleggelser. Jeg er glad for at jeg fikk hjelp I et iland der min psykiske lidelse gir meg rett til ulike støtteordninger, helsemessig og økonomisk. Tvangsinnleggelsene gav meg muligheten til å bli bedre, ikke et bedre menneske, men et menneske med bedre helse. Jeg ble gitt muligheten til bedre forstå mitt handicap og mestre min sinnslidelse bedre. Hva jeg må ta hensyn til og så videre. Jeg er fortsatt redd for at medisinen jeg bruker ikke skal hjelpe en dag, og jeg skal igjen bli satt inn I en invalidiserende tilstand, der jeg ikke greier å konsentrere meg, der hjernen min blir psykotisk. Jeg har vært innlagt og sett ulike nivåer på psykoser på meg selv og mine medpasienter. Vi har det forskjellig, men det er vondt å være bevisst samtidig som man opplever virkeligheten feil, ved f.eks feil sansing, dvs lukte en lukt som ikke er tilstede I virkeligheten, eller høre stemmer ingen andre hører.
    Jeg er veldig lei av vrangforestillinger bade I meg selv, og vrangforestillinger I artikkelen fra Kari Sparhell der hun velter ut av seg sine forestillinger om psykiatrien og hva den gjør med folk. Jeg mener disse tankene om at «psykiatrien må gå I seg selv» og «hvilken nytte har den?» virker stigmatiserende på meg som bruker av psykiatrien og for folk som trenger hjelp I psykiatrien. Jeg er selvfølgelig ikke hundre present fornøyd med all behandling jeg har mottatt I psykiatrien, men at behandlingsapparatet har kommet langt forbi lobotomering og andre overgrep er selvsagt.
    God bedring Kari Sparhell!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s


%d bloggere like this: