Archive for desember, 2009

Samtaler av kvalitet

27.12.09

Det viktigste i forholdet pasient / psykiater er at terapeuten har pasientens fulle tillit før evt. problemløsning påbegynnes. Prosessen med å oppnå pasientens tillit kan ta lang tid, i mange tilfeller flere år.

Pasienten må få snakke og terapeuten bør være opptatt av at det pasienten sier er viktig og gi uttrykk for at han / hun tror på det pasienten sier. Det dreier seg om gjensidig respekt.

  Terapeuten bør i startfasen fremtre som en som lytter og forstår. Det bør legges vekt på både fortid, nåtid og framtid.

  Skal pasienten ha utbytte av samtalene og hjelpes til å bli tryggere på sitt eget jeg så må fortid, nåtid og framtid møte hverandre. Sånn må det være, for vi vil vel alle være individualister og leve i nuet.

  Etter hvert som problemløsningen har kommet i gang så må terapeuten legge opp til at pasientens følelse av å være et helt menneske ivaretas konsekvent.

  Temaer som for eksempel ” Hva vil du gjøre etter endt behandling? ”og ” Hvordan vil du gå fram for å bli frisk?” bør ganske tidlig i behandlingen bli en del av samarbeidet.

  På den måten får pasienten en liten gulrot, han / hun ser en mening med samarbeidet og får sist men ikke minst håp for fremtiden. Håp er en viktig ting. Jeg vil karakterisere håp som ”selve drivkraften”.

  Enkelte mennesker sånn som forbrytere som sitter på livstidsdommer beskriver håp som ”en farlig ting, som noe som kan få et menneske til å gå fra vettet”.

  Straffedømte har vel antakeligvis egen terapeuter, men vil det for eksempel i USA, hvor en livstidsdom er en livstidsdom være mulig for en som soner en slik dom å bli fullstendig rehabilitert?

  Det samme kan man jo spørre seg når det gjelder mennesker som har blitt stemplet schizofrene. Har de noen muligheter for å bli erklært 100 % friske / er håp også i et slikt tilfelle en farlig ting?

  Både å sone en livstidsdom og å være schizofren er noe man må slite med livet ut i de aller fleste tilfeller. Kanskje trengs det nytenkning på området?

  Personlig mener jeg at det istedenfor å kategorisere, kartlegge forskjellige sinnstilstander og forske på hva medisiner gjør med folks hoder bør lages standard behandlingsopplegg som tar sikte på å gjøre folk (som har blitt sykeliggjort) friske.

  På den måten blir psykiatrien en viktig ressurs i samfunnet. Da ville psykiatrien produsere friske mennesker i stedet for å produsere grønnsaker, kasteballer i systemet og pleiepasienter.

  Sånn kan vi avvikle en hel del møtevirksomhet (som er fullstendig bortkastet) og spare et anselig beløp penger. Hva er det med disse møtene bak lukkede dører som kommer pasientene til gode?

  Hvor kommer hemmelig møtevirksomhet inn i en pasients individuelle plan? Hva skal man egentlig med en individuell plan? Det finnes ikke det menneske i verden som ville klare å få meg til å leve livet mitt etter et skjema som i detalj beskriver hva man skal gjøre omtrent hvert femte minutt.

  Nei, takke meg til. Jeg fortrekker å tro på meg selv.

 B.I.

Sinnsyk / gal, før og nå

25.12.09

Hva ville det egentlig si å være sinnssyk? Man kunne jo glatt vekk kalle hinandes særegenheter og mere eller mindre brysomme eiendommeligheter for sinnssyke. Hvem kunne hindre det? (Amalie Skram, på St. Jørgen hospital i 1895)

Så tidlig som på 1500-tallet ble dårekister tatt i bruk – celler hvor gale eller dårer – ble sperret inne og lenket fast. Senere ble cellene til egne hus, dollhus. I 1820 var det sju dollhus i landet. Dollhus betegner innretninger for sinnsyke utenfor hospitalene.

  Ordet ”gal” er i en norsk synonymordbok listet som følgende: absurd, besatt, crazy, formørket, forrykt, fra forstanden, idiotisk, ikke vel bevart, katolsk i hodet, klin kokos, meningsløs, rar, rav ruskende, sinnsforvirret, sinnslidende, sløv, tullet, tusset, unormal og utilregnelig.

  På gammelnorsk ble man ”gallin”, fra ”å gala”, det vil si å synge i fisteltone. Gjorde man det hadde man blitt utsatt for trollsang, slik vikingene så det.

  I dollhusene ble de gale og dårene behandlet med dramatiske hjelpemidler som ”svingstolen” og ”korsfestelsesapparatet”. Rundt 1800-tallet ble bad og dusj brukt i behandlingen. I dollhusene var vannet både en straffemetode og en behandlingsmetode. Langvarige bad ble brukt for å oppnå en beroligende virkning. Overraskende bad, som dusj eller plutselig neddukking, ble brukt for å oppnå en sjokkeffekt som skulle påvirke pasientens sinn. I begge tilfellene er det vanskelig å trekke et skille mellom vannet og badene som behandling og som straff.

  Før midten av 1800-tallet var sinnssykepleiens historie i Norge lik historien om fattigpleien. Fra gammelt av var Norge et jordbrukssamfunn, der de aller fleste deltok i arbeidet med jorda.

  Enkelte falt utenfor, for eksempel krøplinger, eiendomsløse og sinnssyke. Ansvaret for å forsørge dem falt i hovedsak på familiene. Dersom familie ikke fantes, eller den ikke klarte byrden ble instutisjoner for oppbevaring av sinnssyke løsningen.

  Når sinnssykeloven kom i 1848 ble sinnsyke skilt ut som egen gruppe og behandlingen av dem var ikke lenger integrert i den generelle fattigpleien.

  Etter sinnssykeloven kunne ikke asyler opprettes uten at det forelå kongelig autorisasjon.

  Av betingelser som ble satt for at et asyl skulle få autorisasjon var” (…) asylets fuldkomne adskillelse fra alle andre innretninger; en fri og sund beliggenhet; anledning til de sykes sysselsættelse og bevægelse i fri luft; absolut avsondring av de forskjellige kjønn, samt en passende klassifikation av de syke av hvert kjønn”.

  Selv om mange krav etter loven måtte oppfylles fikk eksisterende innretninger, dollhus og dårekister autorisasjon selv om lovens betingelser ikke var oppfylt.

  I 1855 sto Gaustad asyl utenfor Oslo ferdig som Norges første sinnssykeasyl. Ordet asyl betyr fristed. Sinnssykeasylene skulle ikke bare være et oppbevaringssted, men også et sted for behandling.

  Asylene ble lagt til landlige steder utenfor byene. Egne gårdsanlegg ga de syke mulighet til å arbeide (arbeidsterapi), samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk.

  I følge en av de første norske psykiaterne skulle 80 prosent av alle sinnssyke kune gjøres friske, forutsatt at de kom raskt til behandling. De faktiske tallene kom til å bli langt lavere.

  Med sinnssykeloven fikk legene det overordnete ansvar for sinnssyke innlagt i asyl. I asylene skulle de sinnssyke underlegges ”vitenskapelig behandling”, og man benyttet medisinering (blant annet med opium, kamfer og rabarbra), langbad og sosialt samvær.

  Gaustad Asyl hadde to forpleiningsklasser. ”Førsteklassepasientene” betalte selv for oppholdet. De fikk en bedre standard på kost og innkvartering enn ”andreklassepasientene”, som ble behandlet på det offentliges regning.

  Klassedelingen av asylene var ment å være et viktig skritt på veien mot å gjøre sinnssykeomsorgen til en del av helsestellet.

  Ved å gi mulighet til behandling for egen regning og etter den standard pasientene var vant til, ønsket myndighetene å sende et signal om at psykiatrien ikke var en del av fattigvesenet, men helsevesenet.

  Det store flertall av pasienter var likevel fattige som ble behandlet på det offentliges regning. Det var et mål at bruken av mekaniske tvangsmidler skulle begrenses mest mulig.

  Rundt år 1900 ble legene mer opptatt av den sinnssykes kropp. Å holde den syke i ro ble ansett som viktig. Pasientene ble lagt i bad eller seng i lange perioder. I mange tilfeller ble det brukt reimer og andre tvangsmidler. Ulike medikamenter ble også brukt til berolige.

  Med små endringer ble sinnssykeloven av 1848 stående helt til lov om psykisk helsevern kom i 1961. Årene med sinnssykeloven av 1848 var preget av en kraftig utbygging av spesialinstutisjoner for sinnssyke. Da lov om psykisk helsevern kom var det grovt sett en todeling av instutisjoner for sinnssyke i Norge. Sinnssykehusene fungerte som behandlingsinstutisjoner og pleiehjemmene var langtidsinstutisjoner for personer dersom behandling ble ansett for å være virkningsløs.

  Sjokkbehandling ble tatt i bruk fra 1930-tallet. Flere psykiatere hadde registrert at epilepsi og schizofreni sjelden fantes hos en og samme pasient. Det ble derfor gjort forsøk med å framkalle anfall som lignet på epileptiske anfall. Medikamentet Kardizol ble tidlig brukt til å framkalle slike kramper.

  På 1940-tallet gikk man over til elektrisk sjokkbehandling. Fram til 1960-tallet ble elektrosjokkene gitt uten bedøvelse, uten å informere pasientene og uten at de ble skjermet fra de andre pasientene under behandlingen. I dag gis det fortsatt ECT-behandling men med  informert samtykke og under full narkose.

  I 1941 ble den første lobotomeringen gjennomført i Norge. På 1940- og 1950-tallet ble inngrepet brukt ved tvangsnevroser, schizofreni og depresjoner.

  Lobotomeringen, som også ble kalt stereotaktiske operasjoner og ”Det hvite snitt” ble utført av Dr. Semb Larsen som var lønnet av CIA. Man skar et snitt i hodet, gravde litt sånn p¨å feelingen med en strikkepinne og fjernet nervebaner som blant annet hadde med følelseslivet å gjøre.

  Ingen annen psykiatrisk behandling har blitt så massivt fordømt i ettertid som lobotomien. Samtiden så annerledes på det. Lobotomiens opphavsmann, portugiseren Egas Moniz ble i 1949 belønnet med Nobelprisen i medisin. Den siste lobotomien ble utført i 1974 i Norge.

  En kort periode på 1950-tallet ble det narkotiske stoffet LSD prøvd ut i forbindelse med samtaleterapi som en snarvei til det underbevisste”.

  Det har alltid vært opprør i galskapen. Men i dag er opprøret ordnet i en organisasjon, som seg hør og bør i vårt samfunn. Galebevegelsen omtaler seg selv som en borgerrettighetsbevegelse. Den mener at psykiatrien er med på å opprettholde folks stereotype forestillinger om de vannvittige. Den kjemper mot ”de samfunnsmessige undertrykkelsesformer”, som først utstøter de gale, og deretter umyndiggjør dem under behandlingsapparatets kontroll.

  Vi har alle våre sår på sjelen. Vi har små eller store nevroser, tvangstanker, fobier og traumer. Ikke så rent få har hatt sine øyeblikk da de trodde det skulle bikke over.

  Innføringen av de nye medikamentene på 1950-tallet bidro til nedbygging av antall instutisjonsplasser i psykiatrien. Fra 1970 til 1990 ble antallet instutisjonsplasser i Norge halvert.

  De nye medikamentene er blitt oppfattet som en revolusjon av psykiatrien. De forandret livet i instutisjonene – men er de nødvendigvis en velsignelse for dem som får dem?

  Psykiske lidelser som angst og depresjoner i den norske befolkningen er anslått til mellom 15 og 20 prosent. Depresjon er den vanligste psykiske lidelsen og de såkallte ”lykkepillene” hører til våre vanligste medisiner.

  En gjennomgang av i alt 2000 forskningsrapporter om medikamentell behandling av psykiske lidelser, som nylig er publisert i et av de best rennomerte medisinske tidsskriftene i verden, viser at bare en prosen av rapportene holdt meget god forskningsmessig stand.

  Det var de med lavest standard som i størst grad viste gunstig effekt av nevroleptika. Forfatterens konklusjon er at den gjennomgående dårlige kvaliteten på de aktuelle vitenskapelige rapportene har ført til en overoptimistisk vurdering av effektene av slik behandling (British Medical Journal 1988; s. 1181-1184). Hvilke konsekvenser får slik kunnskap for psykiatrien i Norge?

Guri Vindeggs utsagn:

Mengden galskap i verden regnes for å være ganske konstant, men den har mange ansikter. Hvordan sinnslidende ytrer seg kan delvis forstås som et symptom på mindre fortreffelige ting i det samfunnet de eksisterer i. Galskapens historie kan til tider fortone seg med hva gærninger uten diagnoser har begått av urett mot gærninger med.

Kilder: diverse artikler på internett

Bjørn Ingar

Psykisk velvære

24.12.09

Skal man være komfortabel med sitt eget jeg så må man uavhengig av om man for eksempel har blitt stemplet med en diagnose kjempe for sitt eget jeg.

Man må diskutere, motsette seg alle forsøk på sykeliggjøring og man må kverulere. Sin egen frihet er noe man skaper selv.

  Enkelte psykiatere og leger har et ganske snevert forhold til hva som er til beste for enkeltindividet, noe som vitner om manglende kunnskap om menneskeverd og kanskje det er traumer fra behandlerens egen barndom som ligger bak.

  Man ser jo at noen ganger så har mennesker som har gjennomgått fysisk / psykisk terror som barn en tendens til å behandle sine egne barn på samme måten.

  Heldigvis så seirer fornuften i de aller fleste tilfeller og det er fordi de som selv har vært utsatt for overgrep ikke vil at deres egne barn skal måtte gjennomgå det samme.

  Å vise den type kjærlighet til sine barn tyder på styrke og det står det respekt av. Sist man ikke minst så vil den kjærligheten man får tilbake virke helbredende på ens egne traumer.

  Det er skremmende at det i vårt samfunn fortsatt er slik at enkelte personer kan sitte på sin høye hest og bestemme at et annet menneske er sykt.

  Å kjempe for sine egne meninger skal man alltid gjøre, for hvis man ikke gjør det så blir man en nikkedukke, og hvem har vel lyst til å leve sitt liv som Titten Tei, fullstendig styrt av stemmen til en maktsyk lege?

Bjørn Ingar

Historien om John Inkognito

22.12.09

John Inkognito startet dagen med frokost og en kopp kaffe på fattighuset i Oslo Han har i flere år prøvd å få et gjennomslag for avvenningsbehandling for sine rusproblemer, men han har møtt liten forståelse for sine problemer ved henvendelse til offentlige instanser under rusmiddelomsorgen i Oslo.

John Inkognito kommer opprinnelig fra London hvor han allerede som fjortenåring ble introdusert for tunge narkotiske stoffer som heroin og morfin. John’s mor og far valgte å flytte til Norge og Oslo for å redde sin sønn unna narkohelvetet.

  Han var på det tidspunktet bare 16 år, men ble relativt fort en del av Oslos gatemiljø som hadde den såkalte plata som sitt tilholdssted og der foregikk det hyppig omsetning og bruk av tunge narkotiske stoffer.

  John har ved flere anledninger henvendt seg til sosialkontoret for å få dekket utgifter til bl.a. livsopphold men han har blitt regelrett avvist fordi han er heroinmisbruker. Hvorfor kan ikke hjelpeapparatet konstruktivt bidra slik at man unngår denne problemstillingen?

  Etter å ha spist frokost på Fattighuset går turen ut i Oslos gater. John Inkognito har ikke fått en dose med heroin på mange timer og er relativt syk. Han er verken utagerende eller aggressiv.

  Han raner verken kiosker eller butikker for å få penger til sitt livsviktige behov for sine daglige doser med heroin. Han setter seg som vanlig på sin faste plass ved oppgangen fra T-banen på Egertorvet med et tomt kaffekrus i håp om at folk som passerer er solidariske, overbærende og at de slenger en slant i kaffebegeret hans.

  Etter noen timer har han fått en del kroner i kaffekoppen sin. De fleste som gir synes John bør bruke pengene til noe fornuftig, men det er ikke det som driver John. Det viktigste for ham er å samle nok penger til et skudd med heroin og etter hvert så har han samlet nok penger til det.

  Endelig så får han sitt første skudd for dagen, han har for øvrig ikke fått nok penger til å kjøpe mer enn 0,1 gram hvilket innebærer at han i løpet av kort tid må ha en ny dose. Her prøver jeg å få dere lesere til å forstå hva det innebærer å være heroinmisbruker.

  Historien om John Inkognito er forøvrig en solskinnshistorie. Etter mye kjemping så fikk John tilbud om avvenning i Tyrili-kollektivet. Pr. dags dato så klarer ham seg bra og han har gjennom metadonbehandling fått en sjanse til å leve et normalt liv uten heroin.

Forfatter av denne korte novellen understreker at John Inkognito er en rent fiktiv person men at han ikke av den grunn ikke er en person man kan forholde seg til.

Bjørn Ingar

Bare for å få det ned på papiret – en frittstående fortelling om schizofreni

22.12.09

Schizofreni, den disige og udefinerbare tilstanden som man først oppnår etter årelang medisinering med nedsløvende medikamenter av typen nevroleptika framstilles av bedreviterne / forståsegpåerne som en tilstand på lik linje med Nirvana.

  Har du akseptert diagnosen så åpner det seg uante dører til en høyere bevissthet av sitt eget jeg som igjen fører til at du kan leve et fullverdig liv, på et likeverdig intellektuelt nivå men den alminnelige mannen i gata, som jobber en 0800 – 1530 jobb på en fabrikk med å for eksempel pakke rensemidler for kaffetraktere. Dette er hva psykiaterne mener.

  All respekt til mannen i gata som pakker rensemidler for kaffetraktere, hadde det ikke vært for arbeiderklassen / grasrota så hadde ikke Norge AS fungert, men på lik linje med bedreviterne / forståsegpåerne som betrakter en slik jobb som ekkel, så bør vi (grasrota) betrakte mennesker som utvider sitt personlige intellekt og som vokser ved å forstå seg på andre menneskers personlige helvete, som noe langt verre, rett og slett avskyelig, helt til å spy av.

  Et fullverdig liv? Hva innebærer nå det i denne sammenhengen mon tro? Å være uføretrygdet, betraktet som rar og kategorisert som et sekkebegrepstilfelle kan på ingen måte betraktes som et fullverdig liv.

  Å akseptere at man har ”en schizofreni” er ikke akkurat noe jeg personlig forbinder med å vise styrke, snarere tvert i mot, det er et tegn på at man har mistet livsgløden, at man har resignert ovenfor behandlingsapparatet, som prøver å framstå som veldig behjelpelige og velmenende, men som i realiteten er det stikk motsatte, en destruktiv ”ressurs”.

  Å la seg hjernevaske til å leve i en overbevisning om at så lenge man lar psykiaterne / medisinerne, som er fullstendig i lomma på hverandre, herje med sitt eget jeg akkurat som de vil, antakeligvis ut i fra hva slags humør de er i den dagen, framstilles som, men kan på ingen måte sammenlignes med den befrielsen enkelte føler når gud tar bolig i deres kropp.

  Denne beretningen er 100% farget av min politiske overbevisning og egner seg derfor svært dårlig for mennesker som selv mener at de tilhører eliten i samfunnet. Denne artikkelen er dedisert til de schizofrene og nøye utformet for å ivareta de innbilte schizofrenes egne interesser og ikke minst så er den skrevet av en som selv har diagnosen paranoid schizofren.

Bjørn Ingar

Schizofreni

22.12.09

Schizofreni, som tidligere ble kalt dementia praecox betraktes som en kronisk sykdom. Pr i dag er det svært få som har blitt 100 % kurert for schizofreni.

Det er veldig rart, for en rekke forskningsrapporter viser til at majoriteten av dem som får diagnosen kommer seg eller blir helt bra.

  Forløperen til schizofreni, dementia praecox , ble utviklet av den tyske legen E. Kraeplin.

  I verket ”Dementia praecox and paraphrenia” uttrykker han at han syns å bli kurert for schizofreni kan betraktes som rart selv om det faktisk finnes tilfeller hvor folk har blitt kurert for schizofreni.

  Den samme pessimistiske holdningen hadde også amerikaneren Eugen Bleuler, mannen som skapte schizofreni-begrepet.

  Kravet om hvor langt sykdomsbilde man som psykiater må vise til for å kunne sette en schizofrenidiagnose er en måned.

  Forskning har vist at schizofreni diagnostisk kan sammenlignes med stoffutløste psykoser, men at schizofreni har en mer langvarig karakter. Ærlig talt, en måned, hva er det for noe da?

  Det er tydelig at ekspertene har forskjellige meninger på området. Jeg mener at man bør forholde seg til forskere som betrakter 100 % bedring som en realitet sånn som amerikaneren P. E. Deegan og australieren P. MCGorry gjør.

  De mener at man isteden for å diagnostisere skal se på bedringsforløpet ved schizofreni og andre psykiske lidelser som livslange prosesser der individets egen vurdering skal være det avgjørende kriteriet.

  Det har mye å si hva slags kultur man har tilhørighet til. En undersøkelse utført av WHO på 1970-tallet viste at det er en betraktelig forskjell på sykdomsforløpene i i-land kontra u-land.

  Det viste seg at 28 % av pasientene i i-landene og bare 13 % av pasientene i u-landene ble plassert i gruppen med tyngst sykdomsforløp mens i gruppen som klarte seg noenlunde bra havnet 15 % av pasientene fra i-landene og 35 % av pasientene fra u-landene.

  Kanskje det er pågrunn av at menneskene i u-landene lever mer i pakt med naturen?

  Amerikaneren Richard Warner hevder at jo mer urbanisert og industralisert setting man befinner seg i, jo mer ondartet blir sykdommen.

  At det er motsetninger mellom forskningsresultater fra langvarige studier og hva som er gjengs oppfatning blant en del forskere og klinikere når det gjelder effekten av ulike behandlingsmetoder er helt klart.

  På grunnlag av disse motsetningene har det blitt lansert tre hypoteser:

Nr. 1 – Pasienter som får en schizofrenidiagnose blir ofte syke tidlig i livet. Dersom man skulle gå tilbake til måten disse personene fungerte på før de ble syke, betyr det å gå tilbake til tenåringens funksjonsnivå.

Nr. 2 – Opplevelser forbundet med psykoser er av en opprivende karakter. At et menneske ikke skulle bli påvirket av slike opplevelser, ville være merkverdig. Manfred Bleuler (1978), Eugen Belulers sønn, påpeker nok et problem. I følge ham forekommer enkelte diagnostiske tegn på psykose / schizofreni hos de fleste mennesker.

Nr. 3 – Å kreve det totale fravær av slike tegn hos personer som tidligere har blitt diagnostisert som schizofrene, vil derfor å legge listen svært høyt – spesielt for denne gruppen.

Det mest sentrale i helbredelsesprosessen er å gjenoppdage og å rekonstruere en funksjonell følelse av jeget mens man ikke fungerer særlig godt som menneske.

  I dag foregår det en omfattende bedringsprosess i tilknytning til alvorlige psykiske lidelser (heldigvis). Men når det gjelder bedringens enkelte faser og hvilke faktorer som er viktig for bedring, er det behov for ytterlige forskning.

  En slik forskning må skje med utgangspunkt i hverdagskunnskapene til personer som har blitt helt bra eller har kommet seg, en forskning uavhengig av de teoretiske skolene som finnes på det psykiatriske feltet.

Kilde:  Dialog – om bedringsprosesser. SEPREP nr. 2, juni 2001, årg. 11

Bjørn Ingar

Psykiatriens Houseparty

21.12.09

I denne boka legger ikke Sosiolog Vally Vegge skjul på at hun har en svært kontroversiell oppfatning av psykiatrien og dens harselering med mennesker som har oppdiktede psykiske lidelser.

Hun forteller om mennesker, både pasienter og pårørende som har måttet resignere totalt ovenfor psykiatriens autoritære og maktsyke personell som tror de er veltalende, velmenende og behjelpelige.

  I virkeligheten så er de svært arrogante og de har et ekstremt snevert forhold til menneskeverd og induvidualisme. Det er den røde tråden i Vally Vegges bok.

  Det er i aller høyeste grad på  tide at noen slakter psykiatrien på den måten som Vally Vegge her gjør og de som føler seg truffet av Vally Vegges veldokumenterte faktaopplysninger bør kanskje tenke på å finne seg en annen jobb.

  Det burde vært straffbart å feile når man jobber i psykiatrien og det er å feile og tukle med noe så ømfintlig som den menneskelige hjerne uavhengig av om det er med medikamenter, elektrosjokk eller mindgames / psykisk terror.

  Dette tenker jeg når jeg leser skrekkhistoriene til noen av de menneskene som har blitt intervjuet og når jeg ser hvor stor prosentdel av psykiatriske pasienter som får selvmordstanker, begår selvmord eller dør som en følge av feil medisinering.

  Jeg er 100% enig med Vally Vegge når hun sier at psykiatriens skoleteoretiske byggverk faller sammen som et korthus. Det heter seg at det på alle psykiatriske instutisjoner ikke skal forekomme synsing, men det er jo nettopp det dette byggverket baserer seg på, synsing og antakelser.

  Jeg skulle likt å tatt meg en prat med et hvilket som helst menneske som kan forsvare det forutnevnte faktumet. Det er rett og slett et ganske selvmotsigende paradoks som er vanskelig å vri seg unna og jeg er helt sikker på at Vally Vegge er enig med akkurat meg på det feltet.

  Noen vil kanskje bli skremt / opprørt over hvor stor andel av medisinerte mennesker som begår selvmord eller dør pågrunn av feilmedisinering men dette er beinharde fakta som må fram i dagens lys og det er kun leger, medisinere og psykiatrien som kan stilles til ansvar for alle disse dødsfallene, det er vel gjengs oppfatning blant alle med en fot innenfor psykiatrien.

  Vi leser også at selv om ikke alle må bøte med livet pågrunn av feilmedisinering så er all medisinering feilmedisinering i alle fall på det psykiatriske plan. F. eks. så fører de såkallte lykkepillene (  Cipramil, Seroxat og Zoloft ) til selvmordstanker og antipsykotikum ( Zyprexa, Risperdal, Trilafon, Seroquel, Cisordinol og Leponex ) til irreversible hjerneskader.

  Dette er fakta som har blitt vitenskapelig bevist, det har bl.a. blitt gjort forsøk på rotter, men også en del mennesker har vært forsøkskaniner for gale menneskers eksperimenter ( deriblant meg selv ). For øvrig så er jo både rotter og mennesker levende skapninger og jeg lurer sterkt på hva dyrevernsbevegelsen mener om disse rotte-eksperimentene.

  Det er rett og slett skammelig at legestanden til tross for at disse opplysningene har kommet fram i dagens lys fortsatt ( nesten desperat ) tviholder på sine skoleteoretiske ”vrangforestillinger”, som Vally Vegge kaller det.

  Avslutningsvis så tilføyer jeg at alle barna av denne kloden er forskjellige og ingen kan sitte på sin høye hest og påstå at et annet menneske er sykt. Det strider rett og slett mot sunt og normalt folkevett som i hvert fall vi som har beina godt plantet på jorda har et snev av. Ei heller er det noe skille mellom hva som defineres som normalt og som galskap.

  Kos dere med ”Psykiatriens Houseparty” og få et innblikk i hva medisinerne bedriver tida si med og hvordan ofrene deres lever sine liv.

Bjørn Ingar